Hyller og disker, skuffer og reoler står som de var. Det bugner av varer. Her kunne du kjøpe alt du trengte, og alt du hadde lyst på. Tiden har stått stille siden døra ble lukket for siste gang i 1957. Ei fin og intakt vekt står på disken. Kassaapparat var det ikke, og pengene ble lagt i øverste skuffen på østveggen. 

Kjøpmann Nils var gift med Ingeborg. Og fordi Ingeborg var svært flink med håndarbeid, inneholdt butikken ekstra mye av sysaker. Ingeborg sydde kjoler, broderte, heklet, og slo nupereller. Hun sydde klær for folk, og holdt sykurs. Dagligstua var familiens oppholdsrom, og symaskina hadde en sentral plass i rommet. Ingeborg kjøpte maskina allerede i 1928. Den kosta 428 kr, som var mange penger, men Singer hadde et avbetalingssystem der de kunne betale 10 kr pr måned. Avtalen gikk fram til 1931, men maskina ble betalt fullt ut etter bare en måned. Etter noen år ble det kjøpt motor på maskina. Den kosta mere enn selve maskina. Så Nils og Ingeborg hadde nok god økonomi.

I kladdeblokka ved siden av symaskina noterte Ingeborg mål på dem hun skulle sy klær til. Det siste som står, er måla som ble tatt da Jørgen Lian skulle få seg konfirmasjonsdress. MEN blokka ble også brukt til å skrive ned tanker og funderinger: Sønnen Arnfinn var aktiv i krigshandlinger som telegrafist. Han ble sluppet ned i fallskjerm over Norge og drev aktiv virksomhet med sendinger til London gjennom hele krigen, og hun var stadig engstelig for hvor han befant seg. 

Nils var kjøpmannen og Ingeborg syersken, men hun hjalp nok også til i butikken. Symaskina var plassert slik at hun kunne sitte og se inn i landhandelen. Hun hadde full oversikt over det som skjedde der inne, hvem som kom på handel og om ektemannen sørget godt for kundene sine. Hun visste hvor ting lå og hvor mye det kostet. Her var det ingen unnasluntring. Klokka 17 hver lørdag ble symaskina pakket sammen og satt inn til veggen. Da var det helg.