Krigsfangene på Stabben fort

En kjølig og vindfull vårdag i 1942 ankommer den sovjetiske krigsfangen Andrei fiskeværet Titran sammen med 150 andre fanger. Kald og redd står han oppstilt utenfor Ohrsetbrygga på Stabben, og ser utover det nakne kystlandskapet. Han vet ikke hvor han er, eller hvor lenge han skal være her. Han er slavearbeider for det tyske Wehrmacht, og fremtiden for ham og de andre krigsfangene er uviss. Han tenker på sin mor, far og lillebror der hjemme. Vil han noen gang få se dem igjen? Han tenker på sine soldatkamerater som falt på slagmarken. Ville det ikke ha vært bedre å lide samme skjebne som dem? Situasjonen er håpløs. 

Den tyske leirkommandanten skriker ut sine formaninger til de vettskremte fangene. Språket er uforståelig for de fleste, men Andrei lytter etter enkelte ord han kan kjenne igjen, for å tolke hva leirkommandanten sier. Noen ganger lykkes han – andre ganger bommer han. Da vanker gjerne juling. Denne gangen er budskapet klart. Fangene blir kjeppjaget inn i den store Ohrsetbrygga, og låst inne.

Ohrsetbrygga er et gammelt sildesalteri, som tyskerne har overtatt. Bygningen er kun kledd med tynne panelbord, og mellom panelene tvinger lysstråler seg inn i rommet. Det er iskaldt og trekkfullt, og fangene ser på hverandre med fortvilte blikk. Her skal de spise og sove på tregulv, tett i tett for å holde varmen. Her skal de få utlevert strenge matrasjoner – som i all hovedsak er et minimum av fisk og poteter eller kål.

Hardt fysisk arbeid venter Andrei og de andre krigsfangene. Sprenging og utgraving av et omfattende nettverk av tuneller betyr å flytte på store mengder stein. De graver ut forsvarsstillinger og bygger veier og grøfter. Et blodslit for allerede sultne og avmagrede kropper. Vinteren 1942 blir den kaldeste i manns minne, og Andrei kjemper sitt livs kamp for å overleve. Ikke alle klarer seg. Tre sovjetiske kamerater bukker under av sykdom og underernæring. De får sin grav på Titran.

Høsten 1944 bestemmer Wehrmacht seg for å pakke sammen kystbatteriet på Stabben. Andrei håper i det lengste at han nå skal få friheten tilbake. Kroppen hans er utslitt, og helsen er svært dårlig. I tillegg sliter han mentalt etter år med angst og lengsel etter sine kjære der hjemme.  

Håpet om frihet blir brutalt knust idet leirkommandanten beordrer alle krigsfangene om bord i fangeskipet. De skal bygge et nytt kystbatteri på Skardsøya i Møre og Romsdal. Marerittet Andrei og de andre fangene har vært gjennom på Titran, er bare en forsmak på hva som venter.

Leave a reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.