Fonnefangst fra fortiden i fjellet

Den skinnkledde jegeren beveger seg med målbevisste, stille skritt i det vidstrakte fjellområdet overfor den lille fjellbygda Oppdal. Han har fått øye på en flokk med rein oppe på en snøfonn. Varsomt smyger han seg innenfor skuddhold, legger pila på buen, spenner den, sikter og skyter. Det blir helbom, pila lander i snøen ved flokken. Underlig, tenker han, kanskje det ikke var gjort godt nok arbeid med styrefjærene på pila? Han tar nok en pil ut av koggeret og skyter, og bommer nok en gang. Vindretningen er gunstig, flokken har ikke fått ferten av ham og han har godt med tid. Han finner skjul bak en stein og sender av gårde nok en pil. Denne gangen finner pila målet sitt. Jegeren vender fornøyd hjemover med det tunge byttet, en stor reinsdyrbukk. De bortskutte pilene bryr han seg ikke om å lete etter, han har mange og kan alltids lage flere.

Flere tusen år senere vandrer et jaktlag kledt i varmt ulltøy, vindtette goretexklær og fjellsko i det samme fjellområdet. De årvåkne øynene er festet i bakken og saumfarer landskapet ved de gamle snøfonnene som reinen fremdeles trekker til om sommeren for å avkjøle seg og slippe unna plagsomme insekter. De er ikke på jakt etter dyrene, de er på leting etter de gamle jegerne og deres fangstredskaper, som bortskutte piler og ødelagte buer. De går ikke på måfå. De vet hvor de skal lete. De kan gå i dagevis uten å finne noe, men plutselig kan den gamle jaktpila ligge foran skoen, akkurat der den falt ned da den bommet på byttet sitt for flere tusen år siden. Den er helt intakt, med skaft og styrefjær, som om den ble laget i går. Tida står stille. Et øyeblikk møtes fortid og nåtid. Vi får kontakt med fortidas jeger, han står der.

På Vitenskapsmuseet ligger mange funn fra fonner som i årenes løp har vært levert inn av folk på vandring i Oppdalsfjella. Det første pilskaftet ble levert inn så tidlig som i 1914. Siden den gang har samlingen av gamle jaktredskaper, spesielt våpen til villreinjakt, økt betraktelig som følge av varme somrer og snøfattige vintrer. Et varmere klima fører til at isen i de opptil 6-7000 år gamle fonnene smelter. Fram fra isen dukker tusenvis av godt bevarte gjenstander fra fortidas jegere og fangst i fjellet opp. Disse har i århundrer ligget godt beskyttet av is og kulde, naturen har bevart dem godt. De ser nesten nye ut rett etter at de er smeltet fram av isen. Men det er kun et lite øyeblikk. Det skal ikke mange dagene i friluft før pilskafter med styrefjær og buer av tre eller andre funn av organisk materiale går i oppløsning og forsvinner. Det er viktig å være på plass når snøen smelter og funnene dukker opp for å ta hånd om dem på riktig måte og bevare dem for ettertiden. Fonnene er et skattkammer men smeltinga et kappløp mot tida. Bare i Oppland har mange tusen gjenstander smeltet fram fra isen de siste årene. Fra tilfeldige funn i fjellet, er jakta på funn fra fortiden i fonnene i dag godt organisert for å redde unike funn.

Funnene fra fonnene viser at forfedrene våre har drevet jakt på villrein i høyfjellet helt tilbake til steinalderen for over 5000 år siden. Funnene er mange og forskjellige, alt fra jaktredskaper som piler med skaft, pilspisser, buer, skremmepinner i hundretalls fra organisert fangst, til en liten kniv med treskaft, vandrestaver fra vikingtid og rester av jegernes votter og sko.

En gammel sko? Langt oppe på høyfjellet ved isbreer og snøfonner. Skoen er fra bronsealderen for over 3500 år siden. En enkel sko i størrelse 36-37, stor nok til en kvinnefot, en ungdom eller en liten mann. En mann eller en kvinne mistet en gang for mange tusen år siden skoen sin under reinsjakta i fjellet. Hvorfor? Det må ha vært kaldt. Han eller hun må ha vært passe forbannet. Funnene som smelter fram fra fonnene gir oss glimt inn i en spennende fortid.

Tagged in

Leave a reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.